Startside

Om rot

følelser historiefortelling memoirer Nov 24, 2022

Jeg er overveldet. Men jeg lener meg inn i det. Det er en rotete suppe av hundre ting jeg gjør samtidig.

Hvordan ser egentlig "strukturert" ut? Hvordan fungerer hjernen til de strukturerte? Jeg aner ikke.

Det er en superkraft. Jeg elsker hvordan hjernen min fungerer. Min indre kreative overproduksjon er en superkraft. Den er vinger som jeg flyr på. Det finnes knapt maken. 

Men jeg skulle hatt en assistent. En som kan plukke opp alle genserne og det skitne undertøyet av kreativt, halvkvedet hjerneavfall som fyller opp gulvet under meg. En assistent som plukker opp ballkjolen fra ballet i Stockholm sommeren 2022 og bunaden som bare ble liggende på gulvet etter 17. mai i 2017. En som børster av støvet og henger inn i skapet. Rent og ryddig, så jeg kan finne tilbake til skattene mine. Jeg kunne hatt bruk for en personlig Marie Condo som mindfully legger sammen genserne av mine halvferdige tegninger og reiseplaner, legger dem ned i skuffen med tellekant og full oversikt. En som plukker opp trusene med diktene jeg blødde ut forleden år, slenger dem inn i vaskemaskinen og henger dem opp på tørkestativet, så de ikke bare blir liggende i to nye år på gulvet i gangen. 

Selv vil jeg ikke tenke på rotet. Det er bare for kjedelig for meg å rydde selv. Et ork. Så ferdigtenkt. Jeg valser videre, grasper etter en ny idé som kommer flaksende gjennom luften. Så en ny idé. Idé etter idé. Jeg er hekta på en ryggradsbrekkende tarantella hvor jeg spinner rundt i alle elektriske lyn som lyser opp hjernen min med dopamin og lyst. En ny idé! 

Mye forsvinner i rotet, javisst. Men det er utrolig mye som blir CONTENT. Se da! Så mye jeg spyr ut i verden av usammenhengende tegninger og malerier, tekster og nyhetsbrev som både griper og inspirerer andre rundt meg. Det formelig fråder ut! 

Og når jeg føler meg tom. Ferdig. Når det en fredfull tirsdags morgen ikke svirrer en rekke glitrende nye ideer bak mitt indre øye. Når jeg har fått fred til å hvile.

Da kan jeg dukke ned i skittentøyet som falt på gulvet. Rote litt rundt blant boksere fra en elsker som besøker meg iblant. Da kan jeg spa rundt i denne nedfallsfrukten av ullstrømpebukser og gamle t-skjorter med tannpastaflekk på den ene puppen, og svettelukt under armene. Og midt blant rotet ligger det et silkesjal som jeg kan dra frem, holde opp til folkene og si "Her! Se denne skatten! Her er historien om skatten, og en tegning som følger med". 

Det sendes ut i verden som nok et produkt av min rotete, overkreative sjel. 

Jeg vokste opp med rot. Med et konstant rotete hjem. Med en rekke rom som det ikke er mulig å gå inn i, fordi de er så fulle av gammel rot. Et stuegulv som flyter over med aviser og søppel. Brukte bind og rene håndklær i en haug, om hverandre. Med kjøkkenbord som aldri ble ryddet eller tørket av. med duker på stuebordet som var fulle av smuler og tobakk, malesaker og glass.

Det er kanskje dysfunksjonelt. Men det er det som er hjemme. Rotet er avslappende. Det er noe jeg er kjent med. Noe jeg er vant med. 

Noe jeg mestrer. 

Jeg mestrer kaotisk. Det har jeg brukt hele livet på å mestre. I got that shit. 

Alle forsøk på å være en strukturert og ryddig person føles stagnert. Kjedelig. Ukaotisk. Blæh. 

Å forsøke å være en strukturert og ryddig person føles uautentisk. Som å forsøke å være noen jeg ikke er. Det føles som å forsøke å bryte et intergenerasjonellt traume som sitter for hardt. Som ikke vil rikke på seg. Fordi det på en eller annen måte føles riktig. Velkjent. Dysfunksjon forkledd som funksjon. Noe som føles ut som min hud, min ryggrad, min kjerne. Men det er ikke egentlig det.

Tower moment. Jeg er nødt til å rive det ned.

For det er ikke egentlig meg. Det er ikke egentlig behagelig. Når jeg ser meg selv i speilet, hardt og grundig, ser jeg hva det egentlig er. Det er utmattende. Det er uproduktivt og slitsomt. Sjarmløst. Det brenner opp lyset mitt i alt for mange ender på samme tid. Og jeg har ingen assistent. Det er kun meg selv som kan gjøre den jobben. Jeg må dekonstruere rotet, og beholde meg selv og alt jeg elsker ved meg selv og min rare, ville og utemmede kreativitet i prosessen. Rendyrke det som får meg til å skinne. For at de store og viktige ideene skal få en fødselskanal som er vid og trygg nok til at de kan få materialisere seg. Så de store ideene ikke bare blir liggende igjen på gulvet som en haug med rot jeg ikke klarer å tenke på. Rot jeg må klatre over hver gang jeg trenger å få ut noe som er smått og glitrende. 

Bestill Storalm Arts kunstkalender for 2023:
Skyggearbeid

Kunstkalenderen Skyggearbeid er en perfekt
julegave til deg selv, eller til den som har alt.

Jeg vil gjerne bestille kalenderen

Vil du ha litt kreativ frigjøring i innboksen din?

Meld deg på nyhetsbrevet mitt!

Storalm hater spam, og kommer aldri til å dele din informasjon med noen andre.